Sinne flammer opp når din oppfatning av kontroll angripes. Sinne er alltid et spørsmål om kontroll, Mine kjære.

Noen skulle ikke gjort det de gjorde, eller sagt det de sa, eller tråkket på plenen din. De burde gjøre det du synes de burde. Kanskje de egentlig burde det, men hvorfor er du så varm i trøya?

Hvis du ikke hadde behov for kontroll, ville du ikke dampe i sinne. Hvis du ikke hadde behov for kontroll, hvorfor ville du da se rødt når noe ikke er slik du ville valgt?

At du ikke blir sint, vil ikke automatisk si at du legger deg ned og elsker alt som blir gitt deg. Det betyr bare at heten ikke flammer opp i deg. Det betyr ikke at du ikke ville protestert, eller ikke uttrykket deg. Ikke i det hele tatt. Du ville uttrykket deg bedre uten sinne. Uten sinne vil du forebygge kriger. Med sinne påskynder du dem.

Dette betyr ikke at du ikke vil motsette deg noe. Å sette seg opp mot noe, og bli sint er ikke det samme. Protester og sinne er ikke det samme. Jeg trenger ikke fortelle deg hvordan sinne føles. Du vet det allerede altfor godt. Det er en ting å protestere mot noe og korrigere et barns stavefeil, for eksempel, en helt annen ting å bli rasende over feilstavelse.

Selv om en stor urett har blitt gjort deg, hva er fordelen med å øke blodtrykket ditt? Nøyaktig hva er det som har blitt tatt fra deg som gjør at du må eksplodere i raseri, eller ha et ulmende sinne? Hvis noen eller noe svir hjertet ditt, hva oppnår du ved å øke temperaturen din?

Sinne er aldri vidunderlig.

Å si sin mening er en annen ting. Å hevde seg selv er enn annen ting.

Sinne er alltid fiendtlig. Du kan absolutt ha rett, og motparten din kan ta absolutt feil. En situasjon må kanskje forandres, men likevel, raseriet er ikke din venn. Raseri undergraver deg.

Hvis du virkelig vil ha større myndighet over livet ditt, så ikke aksepter sinne lengre. Du trenger ikke bli kontrollert av hva som blir sagt eller gjort. Uansett, når du vil ha kontroll over en situasjon, tar du agnet og flammer opp i sinne, og dermed mister du kontroll over det som du har noe å si over.

Du kan ikke velge for andre mennesker. Du kan ikke få dem til å si eller gjøre det du mener de burde gjøre, uansett hvor rett du har. De er ikke dukker som du kan trekke i trådene til.

Du kan beskylde noen for å kommandere deg rundt. Kanskje de virkelig kommanderer deg rundt, og det støter deg. Når du ber dem om å la være, hva annet gjør du enn å kommandere dem rundt, akkurat det samme som du reagerte på til å begynne med. Du liker ikke at andre forteller deg hva du skal gjøre. Du vil ikke en gang at sjefen din skal fortelle deg hva du skal gjøre. Derfor skal du ikke fortelle andre hva de skal gjøre eller tenke.

Uansett hvor bekymret du er, uansett hvor urettferdig noen behandler deg, så er det din oppgave å heve deg over det. Hvis ikke sitter du igjen med en drakamp. Det er det kampen dreier seg om. "Jo, jeg kan. Nei, du kan ikke."

Når du ser et barn gjøre det, vet du bedre. Vit bedre når det gjelder deg.

Det finnes en million ting du kan bli sint over. Det finnes en million ganger hvor du ikke liker hvordan tingene blir gjort. Likevel er det din trang til kontroll som gjør at du bryter ut i sinne.

Du blir sint på datamaskinen din. Du blir sint på vennen din, på moren din, på kona di, på mannen din.

I stedet for å rope, snakk mykt. Vær vennlig. Reager slik du vil andre skal reagere. Vær respektfull. Vær respektfull først.