Tid er kanskje det mest relative av alt det relative i verden. Tid turer deg opp. Det forvirrer deg. Du er et sted i mellom når det kommer til tid. Å, uendelighet er en annen historie. Du sitter alltid stille i uendelighet, eller Vi kan si at du nynner og danser, som det var, til din egen beat. I arenaen av tid, du blander sammen. I uendelighet, du svever. Hva mer er det å si?

Klokker er en ting. Soloppgang og solnedgang er en annen.

Det er horisonter hvor himmel og Jord møtes, likevel tid vil alltid komme og gå. Tiden kommer rundt hjørnet, og løper avgårde på samme tid. Tid er en villfaren elsker. Tid er som ego sett fra en annen vinkel. Det dytter og drar deg, som om det skyter kuler på dine føtter og får deg til å danse. Du prøver å fange opp til tid mens du også prøver å unnslippe det. Tid leder deg på, aldri å fullføre hva den har til hensikt å fullføre.

Jeg løfer en gardin. Kom under den, og evigheten fanger ditt hjerte. Du ser hvor du har sovet. Du ser avtrykket etter ditt hodet på puten. Ingen hastverk i evigheten. Det er ingenting du må gjøre men å være. Ingenting du har å bli, for, alltid, du er. Ikke noe sted du trenger å dra, fordi alt er her, ikke gjemt bort, men på vanlig vis, et syn som utvider fordi sikt og tilfeldigheter. Forbi den blå horisonten og forbi forbi, blomser vokser, og du reiser deg i lyset. Nei, ikke helt. Du er oppreist i lyset. Du ser, likevel hva er det å se, og hvem er det til å utbryte over det og hvem sin stemme kan snakke og hva er det å si?

Ingen stemme kommer ut fra uendeligheten, likevel alle hører det. Det er Stemmen av Stillhet. Det holder deg i sitt grep hvor det ikke er noe å holde fast til, likevel du er alltid inne i det. Du er aldri uten det. Innbudd eller ubuden, du er i uendeligheten. Du er fortøyd i uendeligheten på samme tid som du er fri til å streife omkring mens uendeligheten er alltid ute fra de dryppende vannene av tid. Ingen ting kollapser i uendeligheten. Det er ingen slik en lyd. Det er Er-het. Hvor er du når det ikke er noe rom eller noe ønske å gå der?

I uendeligheten, det er ingen turer over tid, heller ikke kan tid som ikke eksisterer trippe deg opp. Det er ingenting å få i din vei selv om det ikke er noen vei. Det er ikke noe hvordan eller når eller hvor eller hva annet er det som ikke er uendelig som er holderen av all eksistens?

Uendeligheten er ikke en kokong, og likevel uendelighet er ditt miljø selv når det ikke er noen opptreden i uendelighet. Du er aldri uendelighet-mindre. Du er aldri mer eller mindre. Du er alt som er og kraften av intethet rett i din hånd selv når det ikke er noen fysisk form.

Selv ikke Jeg, Gud, kan beskrive det uforklarelige, likevel uendelighet er det Eneste Virkelige. Alt annet er ikke. Du retter deg etter uendelighet. Du er full av uendelighet og absorberer det som ikke kan bli spist eller tidsbestemt eller målt. Uendelighet er grenseløs og uutgrunnelig selv om du er del av uendelighet og registrert der hvor tid ikke er og Tidløshet er og hvor alt er ikke likevel og likevel hvor du eksisterer i harmoni med din Ene Selv som om du var et tog klar til å kjøre ut av stadion, og, likevel, det er ingen skinner og du har ikke noe sted å gå uansett, og det er ikke noe tid å gjøre det i uansett.