Dette er hvordan du mister deg selv for å finne deg selv. Du blomstrer i din enkle tjeneste til Meg. Du tenker ikke på å finne deg selv. Du tenker ikke på å blomstre. Du tenker ikke en gang på tjeneste som en metode for å komme nærmere Meg. Dine tanker og din tjeneste blir ett. Det er ikke slik at du tenker på hva du kan gjøre for å tjene Meg. Det er mer som om det er et skritt å ta like foran deg, og du tar det. Alt dette er uten spørsmål, eller undersøkelser, eller analyser.

Du tenker ikke på hva som er den beste tingen å gjøre, heller ikke på hva som er det meste du kan gjøre, eller det minste du kan gjøre. Det er bare slik at du ser noe foran deg som ber om å bli gjort, og du gjør det, akkurat som du ville plukket opp et stykke papir fra gulvet når du går et sted. Du tenker ikke at du er en helt fordi du plukker opp papiret. Du tenker ikke på deg selv i det hele tatt. Du tenker ikke, likevel bærer du Meg i armene dine, og oppdager, som ved et slumpetreff, at Jeg er i de høyeste sfærene av ditt hjerte og ditt sinn.

Jeg er ikke konkret, og er jeg ikke abstrakt, og likevel er jeg mer ekte for deg enn alt det verden holder kjært. Det er ikke at hjertet ditt slår flikk-flakk. På en eller annen måte, uten at du var klar over det, har hjertet ditt allerede flippet seg selv over. Det snudde seg selv med innsiden ut, og likevel var det ingen innside å snu ut. Det var ingen åpenbaring, heller ikke en åpenbaring av hjertet. Hjertet ditt var nonchalant, slik hjerter er. Det er intet valg å ta, egentlig. Det er ikke som et valg mellom epler og appelsiner. Det er mer som å ta et valg mellom å leve livet, eller å påta seg et liv. Hvem ville spille rollen som den som handler og strever, og ikke er deg i det hele tatt? Og slik velger du livet, og trekkes mot det.

En eller annen gang vil du se at du valgte en bestemt rute i et veikryss. Du visste det ikke en gang. Senere vil du se at du tok et valg. Det var ikke arrangert. Selv med øynene lukket, foretok du deg en sving på veien, til et sted der det ikke går an å snu. Å ikke kunne snu, fordi hvorfor ville du i det hele tatt snudd? Du valgte veien til hjertet Mitt. Nei, du valgte ikke en gang veien. Du valgte hjertet Mitt. Du var Mitt hjerte verdig. Du tok et skritt frem, like til kjærligheten Min. Du forlovet deg men Min kjærlighet. Du sverget troskap til Min kjærlighet. Du kysset Min kjærlighets kappe, og du utnevnte deg selv til ridder.

Det var ingen storslagen seremoni. Hvilken seremoni kunne overhodet likestilles med din gjerning av aksept? Hvilken seremoni kunne overhodet representere det som fant sted, og som for alltid vil være uutslettelig i Våre hjerter? Deres hjerter ble brennmerket, Mine elskede, og Ordet var Gud.

Kjærlighetens blod strømmer gjennom hjertet ditt, og det er ikke mulig å stoppe det. For lenge siden var du anemisk, og nå er du fullblods. Det er ikke mulig å bremse tidevannet av denne kjærligheten som overvinner alt, overstrømmer landet, når de høyeste fjelltopper, og de dypeste daler.

Du har blitt overvunnet. Det var inget slag, og likevel ble du overvunnet. Du ga ikke en gang opp. Du oppdaget simpelthen at du hadde et hjerte av gull, og at i å overvinnes, vant du.