Alt er stillhet. Ingenting rører seg. Det er stillhet innenfor stillheten. Og selv når et løv danser i vinden, danser det i stillhet. Selv i bevegelsen er løvbladet stille. Og du som betrakter løvet, selv om du hopper opp og ned, du er også i stillhet. Du er Væren, og Væren er i sin natur stille. Selv i en orkan er det stillhet. Og derfor, inne i deg, er det stillheten som regjerer majestetisk.

Jeg er deres Stillhet, Mine elskede. Du ser aldri at Jeg løper rundt. I perfekt stillhet utfører Jeg all aktivitet. Eller egentlig utfører Jeg ingenting. Jeg kaller aktivitet til Meg. Jeg nevner det ved navn, og det utføres. I stillhet er alt enkelt. Ved sin natur er stillhet uten anstrengelse. Alt kommer til deg når du er helt stille. Du trenger ikke bevege deg mot det.

Selv når du løper rundt er du stillhet. Selv når du er sint, og blodtrykket stiger, selv da er du stille. Selv når du løper om kapp er du stille. Sinnet og kroppen din kan haste hit og dit, men likevel er kjernen i deg stillhet.

Len deg inntil den stillheten, Min elskede, og du vil utrette mer. Dess enklere du er, dess enklere faller alt i Universet i fanget på deg.

Om du graver en grøft, så graver du den. Du arbeider hardt. Og likevel gjør du ingenting. Kroppen din får trim. Et hull graves. Samtidig gjør du ingenting i det hele tatt. Har du opplevd det Jeg snakker om? Hvem eller hva gjør det som gjøres? Kroppen din, sinnet ditt. Men du er stillhet.

Du leser til en prøve. Du tar den. Du får en A. Du gjorde ingenting. En A kom til deg. Du skapte ikke egentlig en A. Du skrev en oppgave. Noen andre skrev en A på oppgaven din. En A ble gitt deg. Du mottok den. Og så aksepterte du den. B, C, D, E likeså.

Stillhet er storslått livfullhet, og likevel er den stille.

Før, under, og etter kroppens død, fortsetter livfullheten. Kroppen stanser, men ikke livligheten i Væren. Din Væren fortsetter å gjennomsyre Universet. Væren er en konstant, og den fortsetter til evig tid i sin stillhet. Det er nesten som om du tar på deg en maske av gjøren, når du i sannhet er stillhet, og intet annet enn stillhet, ved Gud.

Jeg vibrerer stillhet. Det Jeg vibrerer er. Det Jeg ikke vibrerer er ikke.

Selv i galskap finnes stillhet. Selv i brøling. I alt finnes det en stillhet av stillhet. Det finnes et vitneaspekt i deg som vet dette, som kjenner luftspeilingen i aktivitet, som kjenner stillheten i Virkeligheten, som kjenner at du for alltid er i Himmelen, utspillende på Jorden.

Handling kan bare nå så langt. Selv handlingsmettede filmer har sine begrensninger. De mer subtile filmene har større kraft enn de rå og bråkete. De subtile filmene er mer tankevekkende, og betydningene deres tar deg til de stille, subtile nivåene. Stillere er også høyere. Snakk er kun snakk. Gjøren er kun gjøren. Men Væren fortsetter i stillhet i aktivitetenes midte.

Selvfølgelig spiser du. Selvfølgelig spaserer du. Selvfølgelig svømmer du. Og likevel er du i sannhet mye mer enn en spiser, en spaserer, en svømmer. Det du virkelig er kan ikke defineres, ikke mer enn Jeg kan.

Og når kroppen din svømmer, hvor tror du den svømmer? Den svømmer i Havet av din Væren.

Hva tror du Jeg er annet enn Væren? Hva tror du at du er annet enn Væren?

Væren er uten kjennetegn, og likevel er du Væren, og likevel Er du et Menneske på Jorden som samler fasetter av deg selv og kaller dem kjennetegn. Dere horder Væren, Mine kjære.