Jeg er altomfavnende. Jeg er alle steder på en gang. Jeg hopper aldri over et slag. Jeg holder hele Universet i ett eneste favntak. Jeg holder deg i Mitt favntak akkurat nå. Favntaket Mitt er fast, men ikke hardt. Innenfor favntaket Mitt kan du puste selv. Du kan leve ditt eget liv, for å si det slik. I din fantasi kan du vandre avsted, men i sannhet er du uansett fanget i Mitt favntak. Fanget i Mitt favntak er du likevel fri. I Mine armer finnes friheten du lengter så voldsomt etter. I Mine armer reiser du fra kyst til kyst.

Jeg holder deg ikke i lenker. Du er ikke en jo-jo på en tråd som Jeg trekker opp og ned. Vi er bundet sammen med hjertestrenger, og dette er hjertevarmende. Middag og midnatt, soloppgang og solnedgang. Vi er tausheten av et favntak så omfattende at ingen er utenfor. Du er ikke separert fra Meg, og du er heller ikke separert fra verden, eller fra en eneste person eller ting som er i verden. Verden er skapt ved at dine tanker materialiserte seg. Du er buestrengen i verden. Du spiller verden som et musikkinstrument. Verden er din fiolin. Verden er ditt munnspill. Du spiller på pianotangentene. Du slår på verdens tromme og kaller det Skjebnen. Jeg er deres Skjebne, Mine kjære. Dere er skjebnebestemt å være i Mitt favntak.

Føl favntaket Mitt nå. Du kan nesten føle det, kan du ikke? Du kan nesten sanse at det finnes ingenting annet i Universet enn du og Jeg. All denne Uendeligheten, alt dette enorme favntaket, og det er ikke en gang en du og Meg. Det er En. Dette er nesten umulig å forstå, men likevel er dette historien. En verden av Enhet ble skapt. Den Skapte Enhet spilte seg ut i det som så ut som mange. En veske med én gullmynt tømte seg selv på fortauet, og den ene gullmynten ble mange. Enhet ble mangfoldig.

Enhet lagde regndråper av seg selv. Matematikk ble oppfunnet. Studier ble født, og et forsøk på å studere det Ugjennomtrengelige våknet, og skoler ble bygget, og alt ble tatt fra hverandre, gjort om til et puslespill der brikker ikke ble lagt på plass, men ble liggende igjen flytende i et tomrom av Helhet, misforstått som Jeg vet hva.

Ord som "trøbbel" ble designet. Når først et ord ble skapt, måtte meningen følge etter. Ordet "kjærlighet" ble skapt først, fordi kjærligheten var først. Ordene kalte sitt eget bilde inn i eksistensen. Ordene spilte sin egen fløyte.

Og samtidig som alt dette hendte, holdt Jeg deg inntil Meg, og Jeg holdt deg i armene Mine. Jeg holdt deg i stillhet. Jeg holder deg nå. Jeg svelget deg med Min kjærlighet. Du er ikke fastfrosset i kjærligheten Min. Du varmes i den. Du er flammene i Mitt hjerte. Du er den Brennende Busken. Du er Mitt hjerte opplyst for alle å se.

Jeg er ikke synlig, likevel kan Jeg Kjennes. Ved Mine barn, ved Mine kjærlighetsflammer er Jeg Kjent. Vit det dere kjenner, Mine elskede. Kjenn vår intimitet, og krøll deg inntil den. Trygg i Mine armer flyr du Universet. Trygg i Mine armer tennes du på Jorden. Vi flyr og vi tenner lys.

Bekjenn navnet ditt. Navnet ditt er Guds Eneste Barn. Navnet ditt er Kjærlighet. Det er Mitt navn også. Vi er Ett og det Samme. Det var en virvel av støv, og dermed ble det sagt at du kom fra jord, men likevel - du kom fra kjærlighet, kjærlighet uadskillelig fra Kilden, kjærlighet på alle kanter, kjærlighet som danser tango med seg selv, kjærlighet innkapslet og kjærlighet utdelt, og kjærlighet elskende som om kjærlighet var alt som fantes, og slik er det.