Du har vært innelåst i tiden, og derfor bundet. Alle på Jorden lever i en tidsboble. Det er bare slik det er på Jorda, og likevel er det mulig å være mindre innelåst. Kanskje du burde la være å skynde deg så mye for å holde tritt med tiden. Mine Kjære, tiden er mye tøyeligere enn deg. Smartere også.

Tiden har gitt deg ideen om at den er din herre. Ja, klokken tikker hver minutt som om den skal minne deg på dens herredømme. Selv på ferier kan du ikke unnslippe tiden. Den er fremdeles metronomen som styrer livet ditt. Du har til og med høylytte klokker som forteller deg når du skal stå opp.

Hvor herlig det ville vært å være i en annen dimensjon enn tiden. Hvor herlig det ville vært å ikke være tidens fange. Hvor herlig det ville vært om tiden aldri ville vært oppfunnet, og du hadde vært fri til å følge din egen indre tid. Du kunne følge solen og stjernene. Uten Tiden som hadde overblikket, kunne du rullet ut livet ditt. Du ville spredt det ut for Universet. Det ville ikke vært nødvendig med hastverk, heller ville ikke uttrykket "å somle" vært oppfunnet. Det ville ikke vært nødvendig å kutte hjørnene. Det ville ikke vært fortgang. Vi ville ikke hatt fast-food. Hele verden ville hatt fritid, glatt som silke, bøyelig, strålende, meget levende, alt fordi den ikke lenger ville vært en lavlønnet slave av tiden. Verden ville hatt det bedre om tiden ikke alltid hadde kikket den over skuldreren.

Du ville spist når du var sulten. Det ville ikke vært noen fastsatt tid for når du skulle sitte ved middagsbordet.

Du spør kanskje: "Vel, hvordan kunne man rukket toget, da?"

I en avslappet tilstand av tidløshet ville det ikke vært utålmodighet i å vente. Det ville vært adspredende å bare ta seg tid til å være. Og når toget kom, ville du reist deg opp og gått på det. Og når toget kom dit du ville, hadde du gått av.

Hvor enkelt livet ville vært. Hvor simpelt. Hvor generøst. Hvor omtenksomt, og alt fordi du ville stått opp med solen og sovet med månen og stjernene, og hele verden ville vært stille. Det ville bare vært grønne enger, og alle ville ligget i gresset og sett opp på himmelen.

Slik det er, har tiden presset seg vei først, og himmelen har måttet spille annenfiolin.

Å være i verden, men ikke av den, vil si å være i tid med universet men ikke av tid, ut av tidens piskeslag men aldri uten et hav av tid. Selvfølgelig ville det ikke vært verdenstid. Det ville vært kjærlighet. Du ville gitt konen din en klem uten å kaste et blikk på armbåndsuret. Du ville levd i hjertet ditt. Hjertet ditt ville rådet deg til når og hva du burde gjøre etterpå.

Det er ikke slik at du ville vært lat. Tvert imot, du ville vært mye mer energisk. Du ville ikke vært annet enn energisk. Det ville ikke vært en tid du ikke var det. Slik solen har sin dag, ville du hatt energi. Du ville hatt solens energi.

Du ville ikke vært opptatt som om opptatthet var en ønsket ferdighet, og en dag noe å bli ferdig med. Du ville vært fredelig. Du ville gått gjennom dagen like grasiøst som en svane, svømmende i fred og ro. Hvor stille ville ikke havet vært som du padlet i. Livet ditt ville steget og sunket med solen, og du ville hatt alt - blomstrende i Universets hjerte, og ikke stått på pinne for tiden. Tiden er blitt tatt for gitt. Hvem stiller spørsmål ved dens autoritet? Hvem bytter klokkene og forandrer tiden ved et sveip av viseren? Solen har en pålitelig tid. Gå etter den.