Lykke i den relative verden er en vane. Ulykkelighet likeså. Det er en sinnsvane, en tankevane. Vaner kan gjenskapes.

Ulykkelighet er ikke en tilstand av Væren, Mine kjæreste. Ulykkelighet er den rake motsetningen til Væren, Mine elskede.

Tenk på ulykkelighet som en uvane, som neglebiting. Du kan slutte å bite på neglene dine. På samme måte kan du slutte å fortelle deg selv at du er ulykkelig. En følelse av ulykkelighet er et avvik. Du trenger det ikke.

Det er ikke et spørsmål om å overtale deg selv til å være lykkelig. Med en gang du slutter å være ulykkelig, vil lykken ta over. Jeg mener lykke over det jevne. Lykken vil bare være der. Den kan ikke overkjøres eller dekkes over av ulykkelighet lenger.

Når noe uheldig hender gjør det deg ulykkelig, bekymret, tynget. Akkurat da virker det som den eneste måten å føle seg på. Men ifølge hvem? Hvem sier at en hendelse må ta fra deg den tilstanden av Væren som kalles lykke? Kanskje du har trodd at lykke er å være ekstatisk. Du trenger ikke være ekstatisk for å være lykkelig. God gammel, stødig lykke er godt nok. I sannhet er det veldig godt.

Legg merke til gleden. Fokuser oppmerksomheten du tidligere brukte på ulykkelighet på gleden i stedet. Har du ikke snudd og vendt på ulykkelighet? Har du ikke dissekert den og gitt alle grunnene til hvorfor du ikke kan kjenne deg annet enn ulykkelig? Og likevel kommer lykken tilbake, selv når det ser ut til at den tilsynelatende årsaken til ulykkeligheten fremdeles finnes.

Mine kjæreste, bli vant til lykken; god, enkel lykke som blir hos deg som en lojal venn som står ved din side selv gjennom vanskelighetene. Hvis du mister pengene dine, står vennen din like ved. Vennen verken kommer eller går. Vennen din har erklært deg sitt vennskap, og dermed blir det slik. Uansett hva som skjer er vennen din der.
Kan ikke lykken være en slik venn?

Jeg sier deg at lykken kan være en slik lojal venn. Det er du som glemmer din venn lykken. Du tror kanskje at du ikke kan få ham. Lykken er fullkomment lykkelig over å kunne bli hos deg.

Likevel sier du: «Hvordan i all verden kan jeg være lykkelig når jeg mistet jobben min, mistet huset mitt?»
Jeg sier deg at du kan være lykkelig selv når du har mistet jobben din og når du har mistet huset ditt. Det er enkelt. Alt du trenger å gjøre er å tenke over det du har, og det du kan gjøre, og det du vil finne.

Det er ikke egentlig slik at det som skjer gjør deg ulykkelig. Det er tingene du forteller deg selv om det som har skjedd som gjør deg ulykkelig. Du tolker det på en måte som ikke gjør annet enn å bringe ulykkeligheten forrerst i køen.

Å miste jobben er én ting. Kanskje du ikke ville ha den uansett. Uansett trenger ikke faktumet at du ikke har en jobb bety alle de tingene du mener det betyr. Det betyr ikke at du aldri vil finne en jobb igjen. Det betyr ikke at du er en fiasko. Selv hvis du ble sagt opp betyr det ikke at du er en fiasko. Hva har dere feilet i, Mine kjæreste? Dere kan ikke feile livet. Du er ikke plettfri, men likevel kan du ikke feile livet.

Hold deg til ordene. Hold deg til fakta. Du mistet jobben. Du har den ikke lenger. Det er alt du vet. Det er alt det betyr.

Hvis huset ditt er tvangssolgt, blir huset ditt solgt ved tvang. Nå må du legge deg og sove et annet sted.

Mye av det som plager dere er ego-relatert, Mine kjære. Det er status.

Hva om det å miste huset og jobben var noe å trakte etter i verden? Hvordan ville dere følt da?

Hvis det var noe å trakte etter, ville alle ønsket at de var i dine sko. Hva om et slikt tap gjorde deg til en stjerne, hvor ulykkelig ville du følt deg da?