Nå ser du at du ikke reiser noe sted. Kroppen din drar et sted, og du følger etter, og likevel er du rotfestet på Jorden og i Himmelen.

Uansett scenario er du som en vakker sten som plukkes opp ett sted og legges ned igjen et annet. Steinen er den samme.

Ingenting har forandret seg. Du, på den annen side, føler det som om du har blitt plukket opp og plassert et stedd, og ser på dette som en vanskelighet. Du er fremdeles i drømmen uansett. Du er ingen fremmed. Du bor der du alltid har vært. Det er bare du som tenker det er annerledes. Du har alltid vært i Evigheten. Du er det Evige i det Uendelige.

Du er solen som tilsynelatende flytter på seg, men egentlig er det Jorden selv som snur ansiktet etter solen.

Et annen setting dukker opp, og likevel befinner du deg alltid i hjertet Mitt. Vel etablert i hjertet Mitt kan du aldri befinne deg annensteds hen. Mitt hjerte er det Uendelige og Evige, og du er her hos meg.

"Hold deg hos Meg" er bare et uttrykk, for du kan ikke være annetsteds. Jeg kunne like gjerne sagt: "Kom, bli her hvor du alltid har vært og ikke kan forlate."

Mine kjæreste, den bevisste verden dere lever i er åpenlys, mens det spirituelle landet dere egentlig bor i tilsynelatende er fordekt.

Likevel er intet skjult. Du lever på et jevnt plan der et øyeblikk av stillhet er som en duggdråpe. Dråpen henger der.

Den er klar. Den er alltid ventende i Mitt lydløse åndedrag. Dere og livet er alle som duggdråper; fulle, rike, strålende, dryppeklare i luften, men ennå ikke helt modne, svulmende, ekspanderende, alltid utvidende, alltid nært forestående.

Øyeblikket er nå.

Dere nærmer dere deg selv. Dere smyger dere opp til dere selv og sier: "Hvem er du? Hva gjør du her? Hvor kommer du fra? Hvor skal du i kveld?"

Ditt Sanne Jeg ler, og svarer deg selv: "Jeg skal dit jeg drar hver eneste kveld – med Gud. Og hvor jeg er hver eneste dag; hos Gud."

Et fjell stiger mot himmelen, og fjellet spør seg selv: Hvem er det som reiser seg mot himmelen? Eller er det himmelen som kneler mot meg? Er jeg både himmelen og fjellet? Liker himmelen meg? Omfavner den meg? Er himmelen og jeg i familie med hverandre? Eller er vi det samme? Er vi illusjoner av det samme?

Og fjellet spør videre:

"Og hva er disse skapningene kalt mennesker som klatrer på meg for å nå soltoppen, og hva skjer etterpå? Hvorfor kikker disse vesnene over verdens ende som ikke har noen slutt, men de tror det er slik.

"Jorden er rund, og Jeg er fjellet som stikker opp fra horisonten. Jeg kan tilsynelatende ikke dra min vei, så skapninger drar til meg. Kalte jeg disse vesnene til meg eller kalte de på meg? Og hvis de sang, hvilke sanger sang de? Hvordan hørte jeg dem, og hvordan svarte jeg? Sluttet jeg noensinne å svare dem?"

"Jeg er fjellet menneskene klatrer opp, og jeg er fjellet menneskene klatrer ned. Jeg er ufravikelig fjellet, og du som klatrer meg er ufravikelige skapninger som klatrer store høyder.

"Og jeg er himmelen som åpenbarer seg for meg selv. Himmelen er bakgrunnen jeg opptrer på. Alt er bakgrunn, og alle mennesker oppdagelsesreisende.

"Vi er alle fordypet i hverandre. Vi er tapt og funnet i oss selv. Vi jakter på oss selv, og til hvilken pris? Til ingen pris i det hele tatt, for alt er duggdråpen like ved å dryppe, og det er umulig å gå annetsteds hen, for det finnes ingen andre steder å dra, bare forover for alltid og ingen steder. Frosset i dette øyeblikket av forventning blir det plutselig stille, og vi er stillheten også.

"Vi holder hender i et fata morgana, likevel – selv innen dette synsbedraget finnes kun helhet, og det finnes ingen deler.

"Vi er sikret i Guds hjerte, som også er i oss, utenfor oss, og for alltid ingen steder og alle steder uten begynnelse og uten ende, uten fortid, uten fremtid – bare i dette øyeblikket.

"Hvem er dette vesenet som måler meg? Jeg, fjellet, er også et vesen. I skyene eller i kameravinkelen Er jeg, og jeg er mektig. Hvem jeg er, du er, og vi er, er vi ikke – for vi er simpelthen Guds utpust som gjenskaper Seg Selv i form av oss.

"Skapelsen skaper. Det skalerer og forminsker, og svever i evighet. Akkurat nå er vi komplette, selv når vi prøver å helbrede vårt allerede hele selv."