Når du ser gjennom Mine øyne, vil du se skjønnhet større enn alt du noensinne har sett eller drømt om. Dere vil bli fortryllet, Mine kjære. Samtidig vil dere undre dere over hvorfor dere ikke har sett all denne skjønnheten før nå. Dere vil stille dere uforstående til hvordan dere kunne gått rett forbi dette som skinner rett under nesene deres. Dere vil riste på hodet ved tanken på at dere kunne ha sett det, men likevel overså dere det. Du ville kalt deg selv en treskalle. Du vil riste på hodet lenge etter at du har sluppet opp for ting å kalle deg selv.

Poenget er at du var blind, men nå kan du se. Uansett hva det gjelder, så er dette en grunn til å feire, ikke til å angre.

Mine kjæreste, dere vil se skjønnhet til høyre og venstre for dere. Dere vil se skjønnhet på steder dere aldri så skjønnhet før. I mørke, Mine elskede, vil dere se skjønnhet som aldri før. Skjønnheten er nå, og skjønnheten er deres.

Noen vil kanskje si at dere ble renset slik at dere kunne se. Jeg vil si at dere simpelthen tok et steg til et høyere trinn. Det krever ikke renselse. Det krever bare at du flytter beina dine opp et trinn. Det krever ikke mer forsakelse og renselse enn det krever å gå et sted. Det eneste du trenger å gjøre for å komme deg et steg opp er å simpelthen gå opp et steg.

Ingenting trenger å holde deg tilbake. I alle fall ikke å fortelle deg selv at du må vente. Se, Jeg sier deg at du allerede har alle ingrediensene du trenger. Når du får lyst til å fly med en drage, er alt du behøver å gjøre å gi slipp på den.

Mine kjære, Jeg sier dere at Jeg er like utenfor vinduet. Jeg sier deg også at Jeg er rett her i huset ditt. Jeg er like ved fingertuppene dine. Jeg er i deg. Hvordan kan ikke skjønnhet finnes der JEG ER?

Hva får deg til å si at du ikke ser Meg og all den skjønnheten som finnes i Skapelsen, fordi du ikke er klar for det? Ingenting annet enn en unnskyldning. Det må være en unnskyldning, fordi Jeg sier du er klar for det! Jeg sier at det finnes ingen begrensninger, og likevel omgir du deg med dem.

Mine kjæreste, hva gjør at dere er så klare for å se frykt og redsel og stygghet? I sannhet; dere kan få øye på noe fryktelig milevis unna. Og likevel, skjønnheten som finnes rett foran dere kan dere ofte ikke se.

På en måte er situasjonen deres det motsatte av historien om keiseren som gikk uten klær. Du er keiseren i et vidstrakt rike av skjønnhet, og likevel ser du det ikke. For deg ser det ikke ut til at noen ser det, egentlig.

Du vet at du noen ganger setter fra deg en melke- eller juiceglass, og et øyeblikk senere glemmer du hvor du satte det. Men senere, kanskje fra en annen synsvinkel, ser du glasset på benken der du satte det uten å få øye på det. På en eller annen måte sveipet blikket ditt over glasset, men det trengte ikke gjennom det du så. Sannelig, det er sinnet ditt øynene ser med.

Du så ikke noe glass, og kanskje så du heller ikke skjønnheten i din mors ansikt før årevis etter at hun hadde forlatt Jorden.

Usynlig skjønnhet er simpelthen skjønnhet ennå uoppdaget. Den er der, men er bare usett. Det som ikke er sett kan bli synlig.

Kanskje du skal prøve å se ting på avstand i stedet for i nærbilde. Kanskje du må se fra vidstrakthet for å kunne se det vidtstrekkende. Eller kanskje det er så enkelt som å ta et steg opp uten noen videre betenkeligheter.

Det Jeg sier du er i stand til, kan du gjøre. Og Jeg sier: «Nå.» Jeg sier: «Nå, Mine elskede.»