Jeg, Gud, trenger ikke lese på Heavenletter-forumet for å vite hva som sies der. Jeg trenger ikke se det for å kjenne kraften i det, deres kraft. Jeg kjenner nivået og hvordan det vibrerer. Bank, bank, slår hjerteslagene. Jeg føler pusten til alle som poster hjertene sine og bevisstheten sin der. Jeg velsigner dere alle. Selvfølgelig kan Jeg kjenne pusten til alle som ikke poster der, også. Men i dag fokuserer Jeg på dem som sier kjærligheten Min høyt.

Dere fokuserer kjærligheten, og dere sprer den rundt dere. Dere legger den ut der. Det er kjærlighet dere poster, om dere er klar over det eller ikke.
Og når dere leser kommentarene, leser dere kjærlighet. Lenge leve kjærligheten.
Ja, Min kjærlighet er over alt, og likevel er den tydeligere noen steder enn andre.

Vi trenger ikke kalle kjærligheten kjærlighet. Det er ikke moteriktig kjærlighet, for å si det på den måten. Det er vanlig, naturlig omtanke. Den er ikke produsert. Det er en naturlig hendelse. Du blomstrer akkurat som blomster, og Jeg foreslår at du blomstrer der alle kan se det.

Blomster forsøker ikke å gjemme kronbladene sine under en tønne. Blomster strekker seg mot solen. De absorberer solen. De snur ansiktene mot solen. Og slik vender også dere, Mine kjæreste, de himmelske ansiktene deres mot solen. Dere puster inn kjærlighet til høyre og venstre, og dere puster ut kjærlighet til høyre og venstre og opp og ned på alle mulige måter, for sann kjærlighet er ikke enveisrettet. Eller, Vi kan si det slik at kjærligheten er Enveisrettet, og den er rettet mot Meg.

Vær glad for at du elsker Meg, og vær glad for å si det. Tre vidunderlige ord. "Jeg elsker Gud."

Du erklærer: "Jeg elsker Gud av hele mitt hjerte. Og nå lærer jeg også å elske Guds Skapelse. Jeg øser hjertet mitt til Gud, og jeg øser det ut i verden. Jeg holder det ikke lenger for meg selv. Hvorfor skulle jeg ville holde det for meg selv? Hvilken grunn skulle jeg ha for å holde Guds kjærlighet for meg selv? Her, jeg vil stå på barrikadene og snakke fra hjertet mitt i Gud. Jeg hører meg selv snakke, og jeg lærer av det jeg har å si. Jeg skriver ordene mine på forumet, og jeg lar vinden ta ordene dit de vil. Jeg er Guds åndedrag, og jeg puster. Jeg puster også ut og inn tankene mine. Jeg puster for alle.

"Jeg er ikke en liten prikk i verden for Gud. For Gud er jeg Hans Stemme. Jeg snakker for Ham. Jeg erklærer Ham. Stemmen min er kanskje svak, men det er ikke Guds Stemme. Hans Stemme er kanskje stille, åh, så lydløs, likevel høres den i villmarken. Alle må høre Gud på sin egen måte, og jeg legger stemmen min til koret som synger Guds hjerte.

"Koret sier: 'Gud elsker. Han elsker meg. Han elsker deg. Gud elsker. Han elsker hvert eneste fuglekvitter og hvert eneste løvebrøl. Og Gud elsker meg. Hvis Han elsker meg, er det selvsagt at Han elsker deg også. Og likevel vil jeg si at Gud elsker deg. Så jeg sier det. Gud elsker deg. Gud elsker deg, og Gud elsker meg. Gud elsker oss som Én, og Han elsker oss som individer samlet. Gud tenner gnisten i vår kjærlighet, din og min, og likevel er all kjærlighet Guds. Hør meg synge, O, Gud, hør meg synge.