I akkurat dette øyeblikket Er Jeg. Det finnes ikke et eneste øyeblikk på Jorden der Jeg ikke er. Det finnes ikke et eneste øyeblikk der Jeg ikke er inne i deg. Oppbevart inne i deg, er Jeg likevel grenseløs, og jeg er ubundet. Og det samme er dere, Mine elskede! Dette er virkelig gode nyheter. Dere er grenseløse slik Jeg er det. Vær ikke redde for denne friheten. Dere trenger ikke grensene dere har omgitt dere selv med. Dem trengte dere aldri. Dere tror at de oppstilte grensene styrker dere. De bare begrenser dere. De innbilte grensene gjør ikke annet enn å gjerde dere inn. De blokkerer motet deres. De blokkerer utviklingen som er rettmessig deres. Du, Min kjæreste, er utviklet Væren. Ditt hjerte og ditt sinn er grenseløse, bare tankene dine har satt grenser. Uansett hvor vilkårlige grensene er, hvor innbilte, hvor fiktive, hvor urettferdige, hvor mye de blander seg inn, så holder de deg innestengt på et lite jorde.

Tror tankene dine virkelig at en liten inngjerding er tryggere enn hele Universet? Når fortalte tankene dine deg at du måtte stenges inne? Åh, ja, Jeg vet, du ble lært det tidlig. Mine elskede, dere har blitt for store for lekegrinden nå.

Dere er med Meg. Dere er trygge. Uansett hva som skjer, er du trygg.

Båndtvang holder deg ikke trygg. Det holder deg bundet i konsepter som har mistet brukbarheten sin for lenge siden, faktisk var de aldri brukbare i det hele tatt. Å, ja, de holdt deg på en stram line. Du har likt å tro at bakhagen er sikrere enn plenen på forsiden.

Jeg sier deg at du er i sikkerhet. Du bærer sikkerheten i deg. Du har din sjels sikkerhet, dens uendelige Væren, evige liv.

Den ytre verden er ikke alt som er. Nyt verden alt du kan, men være likevel ikke bundet til den. Verden er en lekegrind dere kan boltre dere i, men samtidig har all din tid og fokus større fisker å fange enn verden. Det finnes et helt Univers der ute. Det finnes noe i dere som liker det åpenbare, det som kan føles, ses, det som kan pekes på med pekefingeren. Tankene deres har en tendens til å ville bli der de er, å bli i det kjente. Tankene dine vil bare gå så langt, men ikke lengre, fordi sinnet liker å forbli i det som allerede er kjent, og ikke fortsette ut i det ukjente. Sinnet ditt har ikke alltid hatt storsinn i tankene. Sinnet ditt er redd for noe. Jeg tror det er redd for det ukjente, og det er en hel del som er ukjent for hodet ditt!

Selvfølgelig, det tankene dine kaller ukjent, kaller Jeg kjent. Til tross for sinnets ditts spillopper, kjenner du også det Kjente. Kall det ukjent, hvis du foretrekker det, men likevel er det den Uendelige Vissheten. Det er hodet ditt som forteller deg at det er farlig å dra ut dit. Tankene dine er motvillige mot å dra ut av deres daglige territorium. Du ser, sinnet ditt er redd for å miste seg selv. Det er redd for å bli utdistansert. Sinnet ditt liker å være førstemann, og likevel vegrer det seg for noe. Det frykter en avgrunn der det ikke finnes noen avgrunner. Men tankene sier: "Hvordan kan jeg vite at det ikke er noen avgrunn hvis Jeg aldri har vært her før?"

Alt som er nytt for ditt stivnakkede sinn er gammelt nytt for deg. Fordi tankene dine ikke har den våkne bevisstheten, vil det ikke si at det Kjente er nytt. Det Kjente er som en eldgammel venn av deg, en du aldri har vært uten, for hva annet er det Kjente, Mine kjære, enn den Ene som står foran dere nå, den Ene Jeg Er, og som dere også er?