Du er på en reise, ett steg av gangen. Du kan ikke se lenger enn steget du tar akkurat nå. Du kan, selvfølgelig, kikke deg over skulderen, men hvorfor ville du gjøre det? Er det noen som jager deg - flykter du? Du trenger ikke holde det som er bak deg fast eller rømme fra det, men fortsett å gå fremover. Du kan bevege deg muntert forover. Du kan hoppe fra den ene høyblokken til den andre. Du vil lande igjen. Du vil alltids lande, noen ganger på føttene og andre ganger på baken. I hvert tilfelle vil du reise deg opp igjen og ta neste steg, og steget etter det igjen.

Det er så mange vidunderlige muligheter foran dere. Muligheter er muligheter fordi de ikke er sikre vissheter. Muligheter er åpne. Sikker visshet er lukket. Likevel krever du sikkerhet, selv om du ville, hvis du hadde det, blitt lei av det. Det er ikke nødvendig å være sikker. Ikke krev det. Du trenger bare å være der ditt neste fottrinn tar deg. Og livet trenger ikke å være annet enn livet uansett hvilken form det tar, og du trenger ikke bli oppjaget.
Det finnes intet som må være noe annet enn det det er.

Ah, hvordan du ville likt å forandre livet og tvinge det til å følge dine regler. Hvor opprørt du ville blitt hvis du virkelig trakk i trådene. For et kaos det ville blitt. Hvor dypt ville du ikke ønsket at du hadde latt livet være i fred, og ikke kommandert det.

Usikkerheten som finnes i det relative gir deg alle de vidunderlige mulighetene. Det er til og med mulig at du vil sveve i dag. I dag er nok. I dag tilbyr deg skatter, og morgendagen tar dem kanskje fra deg, og slik har livet sitt ord med i laget, og likevel tilhører livet ditt deg. Vel, hvem andres liv er det når navnet ditt står på det?

Døden gis mye oppmerksomhet. Du, og verden rundt deg, tenker ofte ikke på annet. Det finnes en hel industri bygget rundt livets utgang fra kroppen. Det finnes bygninger bygget for å huse de syke og døende kroppene. Det finnes begravelsesbyråer for dem som er nylig avdøde, og senere gravstøtter for restene av dem. Frykt svever rundt både livet og døden. La frykten fare, Mine kjæreste, og gjør rom for engler.

Vi kan si det slik at du pløyer et jorde i livet. Og en dag legger du plogen fra deg.

Vi kan si det slik at du sykler på en sykkel i livet, og når du kommer frem legger du sykkelen fra deg.

Vi kan si det sånn at du tar et tog i livet, og når du når stasjonen stiger du av.

Hva kan egentlig finnes i livet eller døden når det ikke finnes noen død? Livet er heller ikke den sanne historien. Frykt er en omvei, Mine elskede. Hold dere på hovedveien.

Bagasjen du bærer på er ikke annet enn bagasje. Uansett hvordan den ser ut, er det bare bagasje. En pappkasse eller en designerhåndveske bærer intet annet ann eiendeler, og du bærer bagasjen. Uten bagasjen kan du vandre over hele verden. La reisen din være en ferie. Hele livet ditt er en ferie. Det er ikke den alvorligste tingen i verden, likevel tar man denne lille spaserturen i verden gravalvorlig.

Livet deres er en tur i skogen. Hele deres fysiske liv er komprimert til en ettermiddag, og dere slippes løs i Evigheten der dere alltid har vært, og dere er frie som fuglen som er deres naturlige tilstand. Dere er frie, Mine kjæreste. Du er fri til å sveve akkurat nå mens Jeg snakker til deg og holder deg inntil hjertet Mitt.