Noen ganger føler du at det finnes dager i livet ditt du helst ville vært foruten. Du ville hoppet over dagen du strøk på en viktig prøve, dagen en elsket døde, dagen du fortalte noen en løgn som såret dem dypt, dagen du brakk beinet, dagen tornadoen raserte alt, og så videre. Likevel, Mine elskede, disse dagene var også verdifulle for dere. Hvis jeg fortalte dere at Jeg ville ta bort alle de hjerteskjærende dagene fra livet deres, ville dere ikke vært like sikre. Dere villet hmm'et og klødd dere i hodet.

Selvfølgelig kan Vi ikke ta disse dagene tilbake. Vi kan ikke fjerne dagen faren din døde etc. Og Jeg tror du vil se at disse dagene, for deg, spilte sin rolle, og inneholdt sin egen velsignelse. Følelsen av velsignelse er kanskje vanskelig å gripe fatt i, men likevel er den ikke så vag at du ikke kan sanse den.

Du er klar over at hvis bare en eneste dag i livet ditt ble tatt vekk, ville hele konfigurasjonen i resten av livet ditt forandret seg,og livene til de andre du spiller en rolle i også.

Du vet ikke nå hvilken velsignelse det kan ha vært for din kjære å dø når han gjorde det, en velsignelse for ham og hele universet. Dette er bortenfor din forståelse. Jeg vet også at du ville egentlig ikke hatt ansvaret for å bestemme måten en annens liv utspiller seg på. Selvfølgelig vil du gjerne ha en elsket tilbake i livet ditt akkurat slik som han var, og likevel ville du ikke betalt prisen for det. Du ville ikke tatt sjansen på å forandre utfallet. Du kan simpelthen ikke vite nok for å ta valgene for andre, og ta ansvaret for slike bestemmelser i uvitenhetens mørke.

Det du kan forandre er følelsen av å ha blitt frarøvet noe. Forandre sorgene deres, Mine kjære. La dem gå. Ikke sitt i sorgen.

Fortsett å velsigne deres kjære som har gått videre. Det var uunngåelig.

Velsigne dem du sårer, velsigne til og med dagen du såret dem, og velsigne deg selv for det du lærte og ikke vil gjøre flere ganger. Du har en sterkere karakter nå. Er ikke det en velsignelse? Hvem ville du vært i dag hadde du ikke lært den leksa?

Vær så snill, ikke bruk et eneste minutt i dag på å angre på noe i fortiden. Det er en selvopptatthet du ikke har råd til. Du er ikke i live for å forkjæle ditt eget selv og bekymre deg over fortiden. Fortiden er ikke en oppramsingslekse. De elskede og uelskede gikk bort når de gjorde det, og slik må du også gå bort fra det som allerede har forlatt deg.

Fortiden er en lekse i å gi slipp. Det var alltid slik.

Sødmen du følte i et spesielt øyeblikk i livet ditt er din sødme. Angeren, og kanskje motviljen, du har følt ved spesielle øyeblikk er også dine. De er en del av deg som du kan legge bak deg nå. De tjener deg ikke lengre.

Du kan til og med legge bak deg spørsmålene om hvorfor og hvordan du kunne ha gjort ting annerledes.

Hva annet kan dere gjøre nå, Mine kjære, enn å legge fortiden til sengs? Kyss den god-natt og be den sove godt.

Gi slipp og løsne dere selv fra fortiden. Det var et flytende øyeblikk, og nå er det forbi. Det er ikke meningen at dere skal stoppe ut fortiden.

Fortiden var en skisse du tegnet på et papirark. Du kan ikke samle på alle arkene fra fortiden. Det er for mange av dem. Du kan ikke samle på noen ting. Det finnes ingenting for deg å holde fast. Det finnes bare alt for deg å gi slipp på. Du er ikke her i dette livet for å samle på ting. Du er ikke en gang her for å sortere. Du er her for å gå videre. Begynn på nytt igjen nå. Start et nytt liv i dag. Sett i gang med det.