Gud sa:

Noen ganger føler du deg motfallen. Likevel, Mine kjære, det finnes ingen høyder å falle fra. Det finnes intet høyere eller lavere. Når du føler deg motfallen godtar du illusjonen.

Hendelser og betingelser i livet ditt forandrer seg, likevel er veien du går fast og rett. Du kan ikke falle bort fra den. Du kan vandre, og ta omveier, men veien du vandrer er aldri ute av syne. Bare det fysiske lar deg snuble, mine Kjære. Bare det fysiske har den egenskapen.

Du klager over hist og pist i livet. Du klager over de små tingene, og altfor ofte glemmer du det Havet du kom fra. Og nå er det sjøer å krysse, og kompasset ditt viser strake veien, og målet er sikret. Hvorfor finnes det da bekymringer i hodene deres?

Det er der bekymringene deres finnes, kun i hodene deres.

Likevel er det hjertet som styrer skipet. Hodet ditt skaper behovet for reparasjoner og desperasjoner, mens hjertet ditt alltid er en god sjøfarer. Ditt intellekt presser mot hjertet ditt. Løft det fra ditt hjertes skuldre. Ditt tenkende sinn liker å ha sin tankestorm, likevel er sinnets maskineri ute av stand. Det trekker mot venstre. Det over-tenkende sinnet later som om det er redningen din, men likevel er det sinnet ditt som spår fare.

Jeg sier ikke at sinnet er uviktig. Jeg sier det er meget viktig, Det har smigret seg inn i hjertet, og presser seg fremover, med sine egne goder i tankene, og ikke din velferd. Logikk svikter deg gang på gang. Det finnes ingen logikk i å la sinnet ditt være mektigere enn hjertet ditt. Sinnet ditt lar hjertet ta støyten, mens det står til siden med armene i kryss, og et bedrevitende glis som om det visste hele veien hva du burde eller ikke burde gjort...

Altfor ofte tenker sinnet ditt: "Hva er lurt å gjøre her? Hva er den smarte løsningen? La meg skinne. La hjertet være underordnet. Det er bare en pumpe. Jeg vil regulere hjertet. Jeg vil fortelle det hva det skal gjøre, og når. Jeg er smartere. Se, hjertet er en liten robåt, mens jeg er et slagskip. Jeg vil lede hjertet. Hjertet trenger å bli betvinget. Det har ingen egne tanker. Jeg skal beskytte det. Jeg skal forhindre at det blir skadet. Jeg vil gi det en trygg ferd. Jeg skal legge hjertet under dekk, og kun slippe det ut under mitt oppsyn. Hjertet er som et uvørent barn, mens jeg er administratoren.

Uansett hvilken kontroll sinnet søker, uansett hvilken ugagn det lager og legger skylden på hjertet, fortsetter hjertet å slå, og ditt hjerte er for stort til å bli stengt inne i et avlukke.

Sannheten er at sinnet er en bølle. Det overkjører hjertet ditt. Det har ingen sanser. Det har kun tanker, og det vil forevige tankene sine. Sinnet ditt setter seg selv først - det applauderer sin briljans, mens hjertet ditt er Min tjener. På en eller annen måte har sinnet tvunget et åk på ditt hjerte, og lar det bære din fortids bør, når fortiden ikke er en bør verdt å bære. Sinnet pisker hjertet ditt til underkastelse, men hjertet glemmer aldri sin rettmessige plass. Hjertet ditt er den forkledde prinsen som ligger i dvale forkledd som en frosk.

Kom nå, konverter sinnet ditt til Min måte å tenke på. Oppmuntre det til å tenke andre tanker. Oppmuntre det til å spørre dette spørsmålet ofte: "Hva ville kjærlighet gjøre nå? Hvordan ville kjærligheten opptre nå?"

Og slik vil sinnet begynne å lytte til hjertet, og falle på kne i takknemlighet over hjerteslagene og dets gaver til menneskeheten, og sin troskap til Meg.

Oversatt av: Margaretha Krug Aase