Heavenletter #5191 En fot i Himmelen. 10 Februar 2015.

Gud sa:

Til hva skylder jeg denne anledningen av ditt besøk til meg idag? Du som er Min visjon kommer for å besøke Meg når Vi aldri har vært adskilt! Du gjør et spesielt poeng ved å sitte ned foran Meg som om Vi ikke alltid er En!

Det er ingen som angrer foran Meg. Du kan tenke så, fortsatt Vet Jeg Hvem Du Er. Jeg kjenner deg som Meg selv. Vil du nå komme til å kjenne deg som Meg selv? Dette gjør deg ikke skrytende. Dette er ikke en bragd av deg. At Vi er En, har alltid vært saken, likevel våkner du akkurat opp til denne Virkeligheten nå. Vårt bekjentskap er ikke noe nytt. Vi har alltid vært sammen. Før begynnelsen av tid, det var enkelt nok ikke noe spørsmål for der var Jeg, Hele Potensiale av Deg. Du var Min Tanke, og fortsatt var du før tanke og forbi tanke.

Hvem skapte Hvem når Vi alltid har delt Å Være? Det er ikke noe eierskap av Å Være. Enhet er ikke en produksjon. Det er en åpenbaring. Jeg holder hender med den antatte deg, og Vi holder hender sammen, selvom Vår enhet er langt forbi hender. Våre hjerter er En. Hva annet er det å diskutere?

Du er invitert til å komme foran Meg. Jeg ønsker deg velkommen som Meg selv. Vi er betatt, selvom det er bare den Ene av Enhet. Enhet er indre. Det er ingen ytre. Du gjør en stor ting av å omfavne Vår Ene Natur. Ingen grunn til å komplisere det. Du søker Meg, ja, men på samme tid, du søker Meg intellektuelt når intellekt ikke er anledningen av Enhet. Intellekt har en tendens til å separere det uadskillelige. Hvor du liker diskusjon når, hele tiden, det er ingen ting å diskutere. Det er bare å akseptere. Pust et sukk av kjærlighet. Du er Hjemme, og du var aldri noe annet sted heller ikke kan du være det.

Jeg kunne si at det ikke er noen forskjell mellom Oss, det antatte Oss. Forskjellen er, uansett, at Jeg Vet Hvem Jeg Er mens du begynner å fatte Virkeligheten av Enhet. Det er ingenting du må gjøre men puste et sukk og akseptere Enkelheten av Enhet. Du går ikke opp og du går ikke ned et hakk eller to. Alle slike tanker er svikende. Du spiller et spill med Enhet når Enhet Er. Alt er inneholdt innenfra.

Du, den forestilte du, er allerede nå alt du noen gang trenger å være. Forbi avledningen av multiplisering, du er ingen andre enn Jeg. Fortsatt du kaller Meg Gudommelig og deg selv uinnvidd, en slags tilfeldighet eller feilaktig-tilfeldighet. Du gjør en menneskelig dans som du skulle være utelukkende menneske, som om, sett i dine sanne farger, du var også ikke bare Gudommelig. Du har dratt ned en nyanse for å dekke deg som om Lys kunne være for lyst. Å, ja, tent opp, du måtte erkjenne Herligheten som du er. Ingenting er utenfor deg. Alt er innenfor.

I en kropp, du våkner opp om morgenen, og du faller i søvn ved kvelden. Hvem lukker dine øyne ved kvelden og åpner dem om morgenen? Du tenker du gjør. Jeg signaliserer deg. Jeg sier, gå for å sove. Jeg sier, Våkn opp.

Du er Min Vilje prosjektert på jorden. Det er som om Jeg gjør mirakler med speil. Jeg forteller deg ærlig at du er et mirakel. Du vandrer, du snakker. Hele tiden, du er dypt etablert inne i Meg som Jeg er dypt etablert inne i deg. Tingen er at du forestiller deg selv som en separert entitet når alt som er er Ett Vesen av Enhet. Selv når du vandrer rundt på den forestilte jorden, du har en fot i Himmelen, og her innordner du i Enhet og Stillhet og er så våken som Jeg Er.