HEAVEN #2673 Det Er Fortiden Du Sørger Over
Gud sa:
Det er slik en forskjell for deg fra å vite og å leve. Du vet at det finnes ingen død, og likevel sørger du. Tro ikke at Jeg undervurderer sorgen din. Jeg bare peker på forskjellene mellom det du forstår, og hvordan du lever. Du er hundre prosent villig til å akseptere at det ikke finnes noen død, og du har til og med øyeblikk der du fullt ut aksepterer dette, men likevel klynger du deg til lengselen etter din kjære slik han eller hun en gang var på Jorden. Du vet at det finnes en kroppslig død, og du har sett at når kroppen dør, så finnes ikke personen du elsket lengre i den. Kroppen uten din kjæres langvarige nærvær er tom. Du vet virkelig dette. Og likevel sørger du. Femti år senere sørger du fremdeles.
Jeg undergraver ikke ditt savn fordi hjertet lengter og lengter etter verdifulle øyeblikk med din kjære, minner som er søte eller bittersøte, eller rett ut ulidelige fordi du nå sitter igjen med minnene. Sorgen din er ikke mindre fordi du vet, virkelig vet, at din elskede ikke kan komme tilbake til deg slik han eller hun en gang var. Selv når du føler din elskedes nærvær slik du noen ganger gjør, vil du fremdeles ha det fysiske tilbake. Du vil ha fortiden, Min kjære. Det er fortiden du sørger over. Det er deg selv du sørger over.
Du finner noe trøst i å vite at din kjære eksisterer i en annen verden, og at du vil gjenforenes med ham med tid og stunder, og likevel vil du ha ham her i denne verdenen som du er vant til. Hjertet ditt brister nå. Det er rett og slett for grusomt å tenke på at en som betydde så mye for deg, den som for alltid finnes i hjertet ditt, ikke lengre lever hos deg. Du kan ikke lengre rekke ut hånden og gripe hans. Du kan ikke lengre se hans ansikt smile mot deg. Du kan ikke lengre høre lyden av stemmen hans, eller kjærkomne ord fra leppene hans. Og likevel vet du at det er mer en dette som du savner med hele ditt hjerte.
Likevel vet du, mens den innbildte tiden går, at det aldri kan bli som det var. Hvis din elskede kom tilbake til deg i dag, kunne du ikke bare ta opp tråden der dere sluttet. Du vet virkelig dette, og likevel lengter du etter det. Du lengter etter bare noen få øyeblikk av gjenforening med din kjære slik det pleide å være.
Hva er det du savner mest av alt? Hva er det du lengter etter mer enn alt? Du vet godt at det ikke er kroppen. Uansett hvor mye du lengter etter varmen fra den, er det ikke kroppen. Det er ikke smilet. Det er ikke ordene. Ja, du lengter etter dette, du lengter etter alt av det, men disse tingene er forsvinnende små sammenlignet med essensen av det du lengter etter. Selve bevisstheten til din kjære som fortsetter å vokse er det du vil ha. Selvfølgelig er det dette. Intet annet hjelper. Det er nærheten til din elskede som fortsetter å eksistere. Du kan være sikker på at din kjære omfavner deg i dette øyeblikk. Og likevel lengter du etter fortiden og hvordan den var og hvordan du selv var en gang.
Du sier at din kjære ikke egentlig er borte, og likevel føler du deg frarøvet. Hva har blitt tatt fra deg, Min elskede? Du lengter egentlig etter sødmen som din kjære brakte med seg. Du lengter etter hvordan du følte deg den gangen. Ja, du lengter etter nærværet av din kjære som rørte ved en streng i ditt indre slik ingen andre gjorde. Du har rett. Det finnes ingen som kan erstatte den du en gang elsket, og likevel er han rett ved siden av deg. Føl nå kjærligheten hans, og føl din egen kjærlighet.