Gud sa:
Påhvile er et allsidig ord. Når jeg sier det påhviler deg å gjøre noe, Jeg mener det ikke som tvang. Jeg mener det mer som: Det er en god ide å gjøre dette som jeg spør om. Det er til din fordel. Det påhviler deg å være glad vær eneste dag.
Hvis du ikke kan forplikte deg til å være glad hver eneste dag, vil du forplikte deg til å finne en ting å være glad for hver eneste dag? Eller en ting å nyte? En ting verdt å se på og dele med andre?
Verdt å dele betyr noe som vil oppløfte deg, noen andre, ditt miljø og ut i den strålende verden.
Idag kanskje du kan dele med noen hvordan bladene på trærne utenfor ditt vindu ser ut til å henge i suspensjon, som om de dveller sin tid, eller som det ikke er tid og ingen bevegelse til å skje i tid. Kanskje tid har flydd og det er susbensjon av tid som henger utenfor ditt vindu, og du legger merke til det.
Dette er hvordan Jeg ville beskrevet stillheten som omgir deg ved dette øyeblikk. Du er kanskje ikke i stand til å beskrive det på denne måten, likevel kan du se det? Kan du føle det? I dag, tiden supspender seg selv for ett få øyeblikk, og Stillhet er din. Du er del av det. Her er du, sittende i Universet uten tyngdekraft. For et øyeblikk du hadde innsikt inn i hvordan verden bak scenen arbeider. Du er rett her i inngåelsen av livet.
Kanskje du ikke alltid realiserer hva dette øyeblikket virkelig er, fortsatt i øyeblikket av ingenting skjer, den Virkelig Deg skjer. Du er her i scenene som del av dem, og, likevel, du er ikke her i det hele tatt. Du deltar på scenen, og likevel er det ingen deltaker, og likevel er du ikke adskilt fra scenen og det sette. Hvem er du? Hvor er du?
Er det mulig at du erfarer Enhet gjennom bladet i trærne? Er du tilskuer så vel som den som blir sett på? Det er en gave at alt er mulig i denne verden laget av Gud for Gud. Det påhviler deg å vite dette.
Vi snakker ikke om bladene på trærne virkelig, gjør Vi?
Vi snakker om sevjen som renner igjennom trærne. Vi snakker om den rolige energien av livet som strømmer det Hellige Universet. Det er flottere enn luften du puster. Fra et
synspunkt, det er luften du puster. Det er fenomene av Enhet selv om det ikke er et fenomen. For et øyeblikk du glemmer du er huset i en kropp. For et øyeblikk du er ikke du men Livet seg selv. For et øyeblikk, du har et håndtak på hvordan død av kroppen ikke gjør noen forskjell i det hele tatt. Kanskje, for et øyeblikk eller noen få øyeblikk, du er din sjel som opplever Enheten av Sjel. For et øyeblikk eller to, med eller uten din realisering at Enhet reiser seg foran deg, du reiser deg opp til Enhet.
For et øyeblikk, du er av verden og likevel ikke i verden. I forkledningen av bladene og trærne, du sanser du er gift med Enhet. Du elsker disse øyeblikkene av Enhet og hvor vakkert stille Enhet er og at du er den Høyeste Enhet, og det er virkelig ikke noe annet, ingen ting å selv snakke om. Det er ikke noen aktivitet selv om verden dreier. Selv når det er kriger og baksnakking og konkurrase, du har en voksende sans av Enhet.
Enhet er som forstanden av Gud, ikke et slør du går gjennom men hele den stekende solen du går inn i hvor det er Lys likevel ikke kaldt eller varmt, bare Lys som Lyset Jeg ser uansett hvor Jeg ser. Jeg ser uten å lete. Jeg er forbi sansene, og Jeg er forbi den eksisterende verden, og så er du. Ikke lenger er du bundet til gamle observasjoner gjennom et teleskop eller mikroskop eller til og med ord. Du er bundet til ingenting. Derfor, du er grenseløs, og, derfor, det er ikke noe sted hvor du ikke er, og alle og alt er deg.
Translated by: kristian
Permanent link to this Heavenletter: http://www.heavenletters.org/nb-bladene-pa-traerne-utenfor-ditt-vindu.ht... - Thank you for including this when publishing this Heavenletter elsewhere.