Gud sa:
Det finnes to reiser. Den ene reisen gjennom verden handler om selvforståelse og å vokse som en individuelle personlighet. Knyttet til denne reisen er sjelens reise, sjelen din som blir ved deg og hos Meg. Sjelen din står deg bi gjennom tykt og tynt, akkurat som Jeg blir hos deg og aldri uten deg. Sjelen din er visere enn deg. Dette forstår dere. Dere aner ikke hva dere driver med halvparten av tiden dere er her, og likevel er sjelene deres ute på sine muntre eventyr. Sjelene deres er til å stole på. Ikke tro på historiene om at dere kan miste sjelen. Dere kan like gjerne prøve å miste Meg.
Indivitualiteten din kan prøve å unngå sjelen, men den kan aldri lykkes med det.
Når alt dette er sagt, la oss snakke om ditt individuelle liv på Jorden. Det ser bare ut til at det finnes et individuelt liv. I virkeligheten er det en gruppereise. Alle seiler på det samme skipet. Alle er knyttet sammen og koordinert som årene på skipene fra fordums dager. Hjertene deres knytter dere sammen. De dere elsker og de dere ikke elsker er knyttet sammen uansett. Dere er ikke lenket sammen, Mine kjære, men dere er forbundet til hverandre.
En stor del av Jordereisen er ren og skjær fantasi. Fra tid til annen løfter dere hodene og ser Sannheten. Mesteparten av tiden deltar dere i et skuespill. Dere spiller ut en historie. Dere fanges i en fortelling, og dere går inn oppglødd inn i en tilstand av væren. Det er her frykten får tak. Frykten setter klørne i dere og føles ekte. Frykt føles mer ekte enn Virkeligheten.
Jeg vil si det slik at når dere er lykkelige er dere i Sannhet, men samtidig kan det være at deres definisjon på lykke er annerledes enn Min. Selvfølgelig er dere glade når en stor sjekk dumper ned i postkassa. Lykken Jeg snakker om er mer som en underjordisk bekk dere hører klukkingen fra. Akkurat som du av og til er utsatt for vær og vind, utsettes du for elementene i det Virkelige Liv.
Det regner ute og du blir våt. Når du utsettes for elementene av den underliggende Sannheten, når du får den minste anelse om den underliggende strømmen av Sannhet, får du en følelse av fred, en følelse av lykke, selv om den er meget stille. Bare en hvisken, men selv en hvisken er nok. Denne hviskingen er så stille at du nesten ikke hører den. Den er alltid der, men likevel unnviker den deg nokså ofte. Den er som en hemmelig hage inne i deg, og likevel kan du gå dit når du måtte ønske. Du kan gå dit i dette øyeblikket. Kanskje du befinner deg der akkurat nå mens du absorberer ordene Mine. Ordene Mine er en hviskende bekk. Hører dere den nå? Hører dere hjerteslagene Mine som kaller dere ved navn? Noen ganger hører dere kallet Mitt som et trommeslag, som om Jeg slår på en gongong av kjærlighet. Dere kan høre det fjernt og nært. Uansett om dere hører det eller ikke, eller hvor høyt eller lavt dere hører det; hjertet Mitt slår i deres, og det er dette kjærlighetskallet dere hører i det fjerne.
Hør godt etter. Du har ofte bedt Meg om å høre på deg. Nå ber jeg deg om å høre Meg kalle på deg i hjertet hvor Jeg hviler.
Oversatt av Margaretha Krug Aase