HEAVEN #3337 Hyll den Hjemkomne Helt, 13. januar, 2010
Gud sa:
Dere er Skapelser. Dere er skapninger. Dere fyller hjertet Mitt. Jeg er alltid klar over deres væren, og likevel eier Jeg dere ikke. Når Jeg gav dere fri vilje, satte Jeg dere fri. Vi er Ett, likevel er du fra ditt synspunkt ikke bundet til Meg. Fra ditt ståsted kan du gå av sted på egen hånd. Du kan tilsynelatende reise fra Meg, føle at Vi bør skille lag, eller at Vi allerede har kommet fra hverandre. Dere er fri til å gjøre det sinnene deres ønsker, men i virkeligheten kan dette aldri skje. Jeg er bundet til dere, Mine elskede. Dere er fri til å trave av sted hvor dere måtte ønske, men Jeg velger likevel å bli hos dere for alltid. Jeg vil aldri gå fra dere i Min fantasi eller i Mine handlinger. Jeg kan ikke, og Jeg vil ikke. Min Vilje er å bli hos deg og holde deg. Jeg er like i nærheten. Jeg kan ikke gjøre annet. Hvorfor ville Jeg noensinne dra fra noe Jeg holder kjært?
Hvis noen ønsket å trekke en av tennene dine uten grunn, ville du da sagt: «Ja, værsågod, trekk tanna mi»? På samme måte ville Jeg aldri trukket Meg vekk fra et eneste av Mine barn. Hvilken trang kunne noensinne finnes som førte til at Jeg trakk Meg vekk fra deg, eller fra noen? Det holder ikke vann. Jeg er din, og din vil Jeg alltid være. Jeg er alles, og hos alle blir Jeg.
Du er heller ikke jo-jo'en min. Det er sant at du går opp og ned. Det er din egen vilje. Du går opp og ned på grunn av historiene hodet ditt forteller deg. Du lytter til historiene. Du skiller ut tragedier og bestemmer deg for at du skal føle deg deprimert. Hva om du ikke skilte ut bestemte hendelser som tragiske? Hva om du ga slipp på hele konseptet om tragedie? Hva ville du grått over da?
Hva om ordet tragedie aldri hadde blitt skapt? Hva om alle hendelsene i livet ble sett på simpelthen som hendelser i livet? Det finnes glede i et barns fødsel og et barns gråt. Må det være en tragedie at noen forlater Jorden? Dere er klar over at alle skal forlate Jorden, og likevel – hver gang – rammes dere av døden som om den var en lovløs.
Livet er verdifullt, og det samme er døden. Hold på tanken om at døden er en belønning, ikke en tragisk hendelse.
Med døden er det som om du har fått et telegram: «Kom Hjem. Vi venter på deg. Her er billetten. Vi kommer til å feire ankomsten din. Og hvilken feiring det kommer til å bli! Du er i gang med neste del av reisen din. Vi kan kalle den Himmelen Gjenforent. Helten har kommet Hjem. Gud velsigne helten. Guds fred.»
Hva er galt i det? Hva om du sluttet å krangle med det uunngåelige? Du som er Udødelig kan aldri dø. Bare kroppen tar farvel. Ville du forhindret det om du kunne? For hvor lenge?
Om natten hviler du hodet ditt på en pute. Denne nattlige hendelsen blir aldri sørget over. Og likevel, ved solnedgangen i livet til en av dine kjære, når en av de du elsker legger hodet ned for en velfortjent hvil, oppstår det stor sorg. Ikke sørg over dette, Mine kjæreste. Helten har kommet Hjem. Fryd dere.
Hva ville dere at den elskede skulle gjort, Mine kjære? Og hva ville dere, om dere hadde fått muligheten, gjort? Ville dere blitt her i verden for alltid?
Når dere drar fra Jorden, er dere lette som luft. Alle byrder har forlatt dere. Bekymrede tanker har falt fra. Dere har igjen det dere alltid har ønsket dere, og det er kjærlighet, Mine kjæreste, det er kjærlighet. Hyll den hjemkomne Helt.
Oversatt av Margaretha Krug Aase