HEAVEN #3298 Kjærlighetens Sammenløp, 5. December, 2009
Gud sa:
Jeg lengter etter at du skal feire livet ditt. For en nobel idé! Du feirer kanskje allerede bursdagen din, men hva med å feire hele livet ditt? Hva med å feire livets eksistens, en feiring av Jordens fødselsdag i tillegg til din egen?
Er ikke kreativiteten min superb? Jeg forstår at du ser på skapelsen som kompleks. Dere fortsetter å snevre inn forståelsen av den gjennom å analysere den og forsøke å feste halen til eselet, for å si det sånn.
Likevel er skapelsen enkel, ikke kompleks. Alt falt på plass i det jeg pustet ut. Det var som om jeg kastet tankene om skapelsen i lufta som konfetti, og alt falt perfekt til jorden. Skapelsen gav seg selv til kjenne i perfekt samspill på samme måte som musikknoter synkroniseres for å skape skjønn musikk som aldri har blitt hørt før. Skapelse er skapelse, Mine kjære.
Akkurat som deg hadde Jeg en tanke, og så steg skapelsen frem. Jeg hadde en tanke om deg, og du steg frem. Du har en tanke om å gå til butikken, og så går du på butikken.
Jeg hadde en tanke om en vidunderlig vakker verden. Jeg var den første som hadde et konsept om verden. En verden hadde ikke blitt tenkt på før. I begynnelsen var Ordet, og Ordet var Gud. Og Gud tenkte på et annet ord, og det ordet var Verden. Hvilket kom først, ordet eller verden?
Jeg feiret kjærlighetens sammenløp der kjærlighet ble form. Jeg feirer det fremdeles. Hver eneste dag feirer Jeg eksistensens fødelsdag og din fødselsdag. Hvis du bare kjente dybden i pusten du spontant steg opp fra. Jeg hadde en tanke, likevel tenkte Jeg ikke tanken. Jeg var forelsket. Ingen ting annet enn kjærlighet kunne skapt deg, en manifestasjon av Min kjærlighet. Fra kjærlighet steg kjærligheten frem. Det var som om Jeg dyppet hånden Min i en skattekiste og trakk frem deg. Jeg ble ikke overrasket. Jeg visste du ville stige frem. Jeg trengte ikke tegne opp planer og diagrammer. Du var ikke uttenkt. Du sprang frem fra Min kjærlighet akkurat som solen, månen og stjernene ble brakt til live gjennom Min ubundne kjærlighet. Du måtte være, akkurat som galaksene måtte være slik. Storslagenhet stormet fra hjertet Mitt, og det kunne ikke være noe annet enn deg.
Det er en tendens blant Mine barn å ikke sette pris på seg selv. Det er en tendens blant Mine barn å betrakte seg selv som uakseptable. Kan du forestille deg det? Kan du forestille deg at det som blomstret fra Mitt hjerte kunne være noe annet enn en verdifull blomst?
Dere er verdige, Mine kjæreste, og dere er verdt tiden Min. Jeg elsker skapelsen Min, og Jeg elsker deg, som er Min kjærlighet. Selvfølgelig separerer Jeg ikke Meg selv fra den du er, Min tanke. Du er et ord jeg ytret, og Jeg sier det fortsatt.
Språk er et interessant konsept. Du lærer kjærlighetens språk. Du finner ut mer om det, og du snakker det. Hånd i hånd med kjærligheten går du. Hånd i hånd med hjertet Mitt utforsker du ditt eget hjerte. Dermed utforsker du også Mitt hjerte. Uansett hva JEG ER, ER du. Utforske dere selv, Mine elskede, og nedverdige dere selv aldri mer.
Jeg ber deg nå om å kjenne din Storhet og dermed Min. Jeg ber deg om å lette børen av gamle, utdaterte idéer som ikke virker lenger. Jeg ber deg om å hoppe opp i armene til Min kjærlighet. Kjenn hvor høyt Jeg elsker deg, og kjenn hvor mye du er verdt og er verdig Min kjærlighet. Vik ikke lengre fra kjærlighet over til selv-degradering. Dere vet at dere har sett ned på dere selv med bitterhet, og i det skapelsen, og i det livet, og i det – på denne runddansen – Meg. Ved dette har dere sovet når dere kunne vært våkne.
La intet avskrekkende ord av motløshet passere leppene deres noen gang igjen. Begynn feiringen nå.