HEAVEN #3296 Bambus, Løvetenner og Roser, 3. Desember, 2009
Gud sa:
Du kan sammenligne hjertet med bambus som gror fort og fornyer seg selv. Og hvordan gror ting, Mine kjære? De vokser oppover. Bambus har røtter, likevel gror de opp mot solen. For en holdning bambus har. Den grener seg ut så den har hjelp til å holde balansen. For et penselstrøk hvert blad er. Hvert blad er et penselstrøk som maler seg selv. Se på hvordan hvert blad snur seg hit og dit. Se på de forskjellige grønntonene.
Hvor beundringsverdig bambus er. Hvor beundringsverdig hver eneste voksende ting er. Hvor beundringsverdig er ikke løvetannen som graver røttene dypt ned og strekker seg høyt. Det gule ansiktet vendt mot solen for å fange hver eneste stråle av sitt motstykke solen. Vi kan si at løvetannen mesker seg i solen. Bambus mesker seg i solen. Alt som vokser mesker seg i solen, den gule solen som gir seg selv til alle og gjør alle mektige i sin utstråling.
Tenk på den vakre rosen som også nyter solen. Elsker solen rosen mer fordi dens skjønnhet lovprises i verden? Solen ser skjønnhet over alt i hver eneste ting som vokser. Likeså vil hver eneste blomst som strekker seg mot solen bøye seg for den samtidig.
Bambus, løvetenner og roser næret av solen aksepterer solens stråler og blomstrer. Det er nok sol til alle. Hvem er mest henviet, plantene som vokser, eller solen? Det finnes intet mer eller mindre. Det finnes simpelthen storheten i kjærlighet fullstendig gitt og fullstendig mottatt.
Vi kan si at solen sitter på én ende av vippen, og plantene som vokser sitter på den andre. Som de balanserer hverandre ut. Som de nyter det. Dette er ikke noen fremføring, Mine kjæreste, men likevel elsker dere å være vitne til denne naturkjærligheten forelsket i seg selv, og alt i seg selv. Det er ikke noen scene i det hele tatt, og likevel er den en uendelig kjærlighetsscene som spiller seg ut og spiller mot seg selv, kjærlighet som elsker seg selv, selv uten vitende om hvem eller hva som er hva. Tingene som vokser basker i solstrålene, og alle hjerter gleder seg.
Og du leker også i solen, og noen ganger glemmer du det. Du går ut i sollyset og likevel er du ikke klar over det. Den skinner på deg, og oftest glemmer du å se opp. Når du står opp om morgenen, står solen opp sammen med deg. Solen feiler aldri i å skinne på deg, og likevel kikker du ikke alltid opp, heller gir du ikke ære til solen som ærer deg. Jeg snakker bokstavelig talt om den gule solen på himmelen. Kanskje vil du huske på solen en dag. Den er mye mer enn en badeball, solen som skinner lyset sitt over deg. Gi solen et lite nikk nå og da.
Uansett absorberer du strålene dens. En smule gjenkjennelse er på sin plass. Solen som bøyer hodet til deg er høyere på det fysiske planet, men likevel står du og solen på like fot. Solen er et lys på himmelen som stråler lyset sitt over hele Jorden, og du er et lys på Jorden som også lyser opp Jorden og alle som lever på den. At dere er lys i verden er ikke en tom frase, Mine kjære. Du er et lys i verden. Du, som er et lys i verden, er også et lys av Mitt hjerte. Fortsett å skinne, Mine elskede. Fortsett å skinne. Lyset reflekteres, og splitter seg selv til ingen lenger vet hvems lys tilhører Hvem, og hva har det å si når alt er lys og ingenting annet enn lys.