HEAVEN #3290 Guds Velsignelse, November 27, 2009
Gud sa:
Hva om du er en velsignelse strødd utover Jorden? Hva om ditt ekte navn er Velsignelse, Guds Velsignelse, Velsignelse fra Gud, Velsignelse til Gud, Velsignelse til alle i verdens omkrets og bortenfor?
Hva om du, virkelig, er en engel på Jorden? Hva da, Mine kjære? Hva så? Hvordan ville du sett på deg selv da?
Hva om, før du ble født på Jorden, Jeg sa til deg: «Ville du likt å velsigne verden?»
Og du sa til Meg, «Åh, ja.» Og du bøyde nakken, og Jeg kysset toppen av hodet ditt og velsignet deg med veibeskrivelsene for en god reise.
Under overgangen mistet du veibeskrivelsen. Du glemte oppdraget ditt. Til tross for dette ble et svakt avtrykk etterlatt, og hjertet ditt bevrer etter å finne opphavet til det.
Du har kanskje trodd at du ble kastet ut av redet, uten å forstå hvorfor.
Du glemte at du var i Min store tjeneste. Du glemte at du skulle huse Meg. Og dermed strevde du med å finne en vei, noen ganger med å finne veier som ikke var dine.
Du prøvde ut klær, men ingen så ut til å passe ordentlig. Et eller annet var ikke helt riktig. Kanskje skuldrene. Kanskje ermet. Kanskje en lomme. Kanskje du gikk med en populær dress, men egentlig var den ikke helt din stil. Du brukte hele livet på Jorden til å prøve å finne ut hvem du var og hva du gjorde der. Du glemte meningen med livet ditt.
Kanskje du var en som cowboy, og du visste ikke helt hva du skulle kaste lassoen rundt.
Kanskje du var som en jeger. Du visste ikke hva du egentlig var på jakt etter, og du kunne ikke finne spydet eller hva et nå enn var du var ment å jakte med.
Kanskje satte du deg på en haug. Med et vagt minne så du til himmelen og undret deg over hva som fantes bortenfor det øynene dine kunne se.
Du glemte ordene Jeg sa til deg, og du memorerte ordene til noen andre som heller ikke visste hva de holdt på med her på Jorden.
Det var et skydekket liv, og solen så aldri ut til å bryte gjennom. Solen skinte hele tiden, men du kunne ikke se den klart gjennom disen. Du så kanskje heller mørkt på skyggene fra solen.
Ettersom solens stråler begynte å skinne gjennom begynte du å se dem. Det var som en oppvåkning. Alt var som før, men du så på alt som annerledes likevel. Du så Himmelen åpne seg, og dermed åpnet du deg. Hva kom først? Himmelens åpning eller øynene dine som åpnet seg? Hvilken kom sist når det ikke finnes noe senere?
Å, Mine Elskede, dere er bare i begynnelsen av å ta inn omgivelsene deres. Dere er omringet av dere selv. Det var du selv du prøvde å kaste lasso rundt. Det var du selv du jaget etter all denne tiden. Spydet du ikke kunne finne var kjærlighetens spyd. Lassoen var kjærlighetsrepet. All denne tiden var du Jack og Bønnestengelen som klatret mot Himmelen der den eneste kjempen som fantes var kjærlighet.
Du så til kjærlighetsstrømmen og så deg selv. Samstundes var det ingen annen kjempe som tårnet over deg enn deg selv. Hva du enn så, var det en skygge av deg selv.
Ettersom du så mot solen begynte du å huske røttene dine, og du klatret dem, for å si det sånn, og klatret inn i Himmelen du aldri dro fra annet enn i tankene dine.
På denne Jordereisen hadde du rett i at du ikke visste hvor du var eller hva du var ment å gjøre her. Nå som du begynner å huske, og du begynner å vite hvor du er og hva du gjør her og Hvem du er. Stor er din forbauselse. Og likevel, hvorfor er du forbauset over det du alltid har visst innerst inne?