Gud sa:
Du ble oppdratt til å være selvstendig. Du ble oppdratt til å gjøre ting selv. Du ble oppdratt til å ikke trenge hjelp. Du ble oppdratt til å fornekte ditt fellesskap med meg. Du ble oppdratt til å komme deg gjennom livet uten meg. Du ble oppdratt til å være herre over livet ditt mens du lot verden styre deg. Du ble lært at alt dette var godt.
Mine barn, å la verden styre dere er det samme som å glemme meg. Å la verden legge en standard for dereer å bli fratatt deres tilhørighet til meg.
I oppveksten din ble det kanskje satt av tid noen ganger i uka til å tenke på meg på et bestemt sted hvor du kanskje kunne finne meg, men jeg ble betraktet på avstand som en utlending eller et uvirkelig gudebilde. Du tilbad meg som et gudebilde mer enn noen som var tilstede i hjertet ditt. Du ga meg oppmerksomhet mer som en offentlig opplesning, en presentasjon, et skuespill presentert for meg bare sånn i tilfelle jeg skulle faktisk være der for deg. Du spilte et refreng for meg, på en måte, en besvergelse som du håpet ville roe meg ned, om jeg eksisterte, og om jeg hørte deg.
Hjertet ditt kan ha lengtet etter meg, men ordene og hjertet ditt var atskilte. Ordene dine var resitasjon mens hjertet ditt vandret bort fra meg.
Forene hjertet ditt med meg! Gjør det hvorenn du sitter akkurat nå. Ikke se etter andre til å lære deg om meg, for jeg kan ikke bli lært deg fra utsiden av hjertet ditt. Du blir kjent med meg fra innsiden av hjertet ditt. Hjertet ditt kan kjenne meg. Intellektet ditt kan undersøke meg, men å vite om meg er ikke det samme som å kjenne meg. Å kjenne historien om meg er ikke det samme som å kjenne meg. Å kjenne til ryktet om meg er ikke det samme som å kjenne meg.
Ingen kan spise for deg. Ingen kan fordøye mat for deg. Du må spise selv, og det er deg som må invitere meg til ditt lille dagligliv.
Jeg er ikke mange lysår borte fra deg. Jeg er din. Jeg er for deg.