HEAVEN #2652 Og Sjelen Så Stor
Gud sa:
Hvilken rett har du til å lide? Du sier kanskje at du ble lurt inn i det, og at lidelsen kommer ubuden til deg, men likevel vil Jeg at du skal tenke om igjen. Skjer uønskede hendelser av og til? Ja. Og likevel, kan du ikke være som seljetreet som bøyer seg, og ikke det ubøyelige eiketreet?
Din oppfattelse av livet er at det må skje på en spesiell måte. Dere oppfatter livet som godt eller dårlig, rett eller galt, Mine kjære. Du dømmer livet. Derfor forutsetter du lidelse. For eksempel ser du på den ene siden kroppens død som uunngåelig. På den annen side klynger du deg til kroppene,til din og til dem som tilhører dine kjære, og likevel er kroppen så liten, og sjelen så stor.
Ja, på mange forskjellige nivåer er det å dømme en stor byrde.
Når du ser på noe som galt, er du utilnærmelig og standhaftig. Flere følelser kommer inn i bildet. Vil du virkelig ha en slik lang liste av følelser å velge mellom?
Når du ser på noe som kritikkverdig, er din naturlige oppfatning å protestere. Og hva er protest annet enn motstand? Og hvor leder motstand annet enn til anspenthet, og hvor leder anspenthet annet enn til mer anspenthet og lidelse?
Sammenlign dette med et måltid som blir satt foran deg. Du liker kanskje ikke de kokte gulrøttene, for eksempel, men likevel trenger du ikke protestere mot dem. Og hvis de befinner seg på din tallerken, trenger du ikke protestere mot å spise dem. I livet er det heller ikke alltid mulig å bestille utenom menyen.
Mine elskede, alle vil oppleve sine kjære vil forlate kroppene sine. Noen vil oppleve pengemangel. Noen vil bli snakket hardt til. Noen vil miste en diamantring. Noen vil kræsje bilen sin. Ingen av disse liker noe av dette noe særlig. Ingen er overlykkelig over det. Men er det en nødvendighet at du må være miserabel i tillegg? Må du legge til enda mer lidelse enn det som allerede skjedde? Må du slite deg selv i stykker?
Du har ofte lidd på grunn av småting, og gjort dem store. Det finnes hjertesorg, og det finnes hjertesorg. Når noe forferdelig skjer i større skala, ser du hvor lite den filletingen var som du lot deg selv lide over tidligere. Noen ganger, Mine kjære, velter dere dere i lidelse, som om lidelse på egenhånd trøster deg. Vil du tenke på lidelse som en ting på sidelinjen, som du ikke trenger å delta så mye i? Sank glede mer enn du sanker lidelse. Vil du gjøre det for Meg?
Hva godt gjør lidelse for deg?
Jeg sier ikke at du skal late som om du alltid er glad, når hjertet ditt knuser. Jeg spør, må hjertet ditt verke så mye og verke så ofte? Lidelse er ikke ment å være en livsvei. Lidelse er ikke ment å være smør på brødet. Den er ikke ment å være et skilt som henges opp. Den er ikke en medalje du kan feste på kragen. Du er ikke ment å bære et kors. Du trenger ikke det. Jeg vil ikke at du skal det. Du er ikke ment å bli tynget. Du er ment å være uten byrder. Legg byrdene fra dere, Mine elskede. Selv når livet er hardt, trenger du å være hard med deg selv?
Hvis du ikke kan kvitte deg med sorg, kan du ikke kvitte deg med sinne, skyldfølelse, misunnelse, nag og andre sub-følelser som hamrer løs på noen av dagene dine?
Hvis du ikke kan kvitte deg med sorg, kan du ikke likevel finne glede? Stiger solen, og kan du se den? Er det ikke fremdeles en himmel og en horisont å se til? Og skinnende stjerner og en hvit måne? Og er det ikke likevel en Gud som elsker deg med hele Sitt hjerte, som du kan elske igjen?