Gud sa:

Hvor leder dagen idag hen? Ingen vet. Mange kan spekulere.

Idag kan være vinter, og det er en tøvær. Imorgen kan det være en snøstorm. De beste-lagte planene, så godt tenkt ut, kan bli borte i et øyeblikk. Det er ikke det at du er å holde fast på planer som er lagt med så mye omtanke. Du er å gi slipp på dem. Ri bølgene, elskede. Se hvor de tar deg.
 
Ok, nå det er en tornado, og nå du finner deg selv i et tre. Hva er det å gjøre men å finne deg selv i et treet på strak arm? Klatre ned fra treet, hvis du kan. Ellers, noen vil komme og finne deg. Hva enn som skjer i livet kan ikke bli hindret. Du kan ikke sakke det ned, heller ikke kan du haste det. Gjør hva du kan gjøre som hjelper deg pløye gjennom livet. I et hvert tilfelle, din historie vil fortsette enten det er kjent i verden eller ikke.
 
På Jorden, ditt liv tilsynelatene trinner ut fra Evigheten. Du finner deg selv på et gate hjørne. Uavhengig av hvordan ditt liv ser ut for deg, du er ikke vekk fra Evigheten. Du har ikke blitt ekskludert fra det. Du er så mye del av Evigheten som alltid, bare det ikke er klart for deg mens du er på dette midlertidige stoppet i et hjørnet av livet. Du er her for bare en liten stund. Det ser ut til for deg at du er på en omvei. Faktum er at du beveger deg framover, og den bestemte veien du er på vil ikke inntreffe igjen. Nyt det. Slutt å argumentere med det. Dette er din sjanse av en levetid.

Det livet du har nå er Guddommelig. Dette llivet du levet nå kan se ut som for deg at det er så langt fra Guddommelig som det kan være, likevel du vandrer Guddommelighet. Guddommelighet bærte med til Jorden, og Guddommelighet vil være meg tilbake til min bevissthet av Meg og all akkompagnementer av Evighet, Vidstrakthet, Stor Kjærlighet og alle de ikke gleme minnene som er vage minner og vannskelig for deg å trekke opp akkuratt nå.
 
Dette livet, ditt nåværende liv, er lik en novelle du leser. Du kommer inn i det. Det trenger ikke å være den eksakt samme novellen du ville like å være i, likevel du skriver den, og du inviterer eller leder eventene av din historie i en vei eller annen. Du er Historie Skriveren.
 
Imidlertidig så kan novellen av ditt liv som vises i denne levetid slutte, det er enda ikke over på noen måte. Jeg finner meg selv tilbake i Himmelland hvor ting er som de viser seg å være. Du fortsetter ditt liv uten din tungvinte kropp og alt som en kropp krever.
 
I dette nåværende livet, du kan vurdere deg selv som en omstreifende vandrer i livet, uten å vite hvor du vil være neste eller hva som vil inntreffe. Dette er sjarmen av livet på Jorden. Det er en type sammenstilling. Du blir virkelig båret vekk med det. Og, likevel, du er gjenopprettet.
 
Kroppen, du trenger ikke. Din sjel du er aldri foruten. På Jorden, det kan godt ha vært en sannsynlighetsovervekt av kropp. Du kan ha følt at du sitter fast i den. Uansett, i dette veldige livet, du har hatt en sjanse av en levetid.
 
Leve på Jorden er ikke en tid for å bosette seg. Det er mer av en tid av å sitte på kanten av din stol. Du kan vurdere at din ikke viten om hva som vil skje etterpå som en neste som en råte, likevel noe er på vei til å skje neste, som om du var på en utflukt. Faktisk, du er på en utflukt. Det er en mystisk tur du er på. Uansett mysteriene i ditt liv, du trenger virkelig ikke å utfolde dem. Kanskje livet på Jorden er alt om uløste mysterier. Du liker kanskje å se slike saker på TV likevel ville elsket å skulke dem i ditt liv. Livet tillater deg ikke å rett-kante ditt liv. Du degselv er det største mysteriet av alle. Du bare begynner å komme over degselv på denne mystiske turen du tar.

Det er ikke noe mysterium, derimot, om hvor du går. Du kommer til Meg, og Jeg venter på deg. Du kommer Hjem, og det er hele historien. Du er i utvikling, og det er historien. Du oppdager deg selv. Godt-gjort. Du er en mester. Godt-gjort. Du finner din vei Hjem, og Hjem fortsetter å bli mer og mer vidunderlig svingete framfor deg.